Dette er en bloggpost for å vise den store historia, den store sammenhengen, som Bibelen presenterer. Det store narrativet, som hele Bibelen beskriver og passer inn i. Den gir mening til det kristne livssynet. Dette er i bunn og grunn evangeliet – De gode nyhetene.
Det er mange måter å presentere den store historia på, eller det store bildet, den store sammenhengen. Jeg velger her å presentere den store historia slik vi ser den på NLA Høgskolen i Kommunikasjon og livssynsfaget KL102 – Kristen tro som livssyn. Dette er på mange måter historien som er blitt presentert opp igjennom historien, men den knyttes her mot NT Wright. Den store historien kan deles opp i fire deler; Begynnelse, brudd, løsning og gjenopprettelse, eller med de mer kristne ordene, skapelse, fall, frelse, nyskapelse (Man kan også gjøre det på bokstavrim: Første, fall, frelse, fullendelse). Det finnes flere andre eksempler på presentasjoner av det store bildet, som for eksempel 3-2-1 fra Glen Scrivener (Som også har et helt kurs).
For mange er en av de tingene jeg ikke går inn på her, vanskelig, nemlig treenigheten. Jeg legger til grunn en forståelse av treenigheten i denne teksten, og den er sentral for å forstå hele budskapet, så om du trenger å friske opp forståelsen av treenigheten, kan jeg vanskelig anbefale noen som er flinkere til å forklare den enn Nabeel Qureshi, som selv måtte kjempe veldig med treenigheten i sin ferd fra islam til kristendom. Her er en nesten 20 minutt forklaring som gjør dette grundig.
Når man skal fortelle en slik stor historie, er det selvsagt mange forskjellige teologiske forskjeller som vil ha noe å si for akkurat hvordan man velger å fortelle historien. Her forsøker jeg å fortelle historien på en måte som i minst mulig grad er avhengig av spesifikke teologiske posisjoner, og så legger jeg til en del på slutten som tar opp en del av disse forskjellige utfordringene. Jeg mener den store historien kan fortelles utmerket godt fra mange teologiske perspektiver, uten å gå på tvers av Evangeliet.
I bunnen av denne posten legger jeg også en femminuttsversjon, og en enda kortere ettminuttsversjon, som viser både at det kan sies enda enklere, og at det kan sies enda mer fraskilt fra spesifikk teologi, uten at det allikevel går på tvers av budskapet.
Begynnelse – Skapelse
Den store historia begynner med begynnelsen. Selv før tid, slik vi kjenner det, eksisterer. Da eksisterer bare Gud. Gud er det første som eksisterte, og det eneste som eksisterte. Gud trenger ingen forklaring for sin eksistens, fordi Gud er det første som var. Noe må ha vært det første som var, og det er den kjærlige, treenige Gud.
Gud, som i sitt vesen er ren kjærlighet, kunne utmerket ha vært i en evighet bare i sitt treenige vesen, men Gud har valgt å skape vår verden allikevel. Han har skapt en verden som er slik at han kan ha en kjærlighetsrelasjon til noen av vesenene i denne verden. De vesenene er oss (1). Gud skaper en verden som fungerer i seg selv (men opprettholdes av Gud), med både mekanisk materiale, biologisk materiale og bevissthet (2). Når Gud skaper mennesket i sitt bilde, skaper Han vesener som kan ha den kjærlighetsrelasjonen til Ham.
Brudd – Fall
For at en slik kjærlighetsrelasjon skal være mulig, krever det at det ligger en mulighet til å velge vekk relasjonen (3). Og det vi ser er at så fort vi får muligheten til å velge å elske Gud, og å handle i henhold til det gode, i henhold til Guds vilje, så bryter mennesket med dette (4). Så det som var skapt godt, evnen til å velge Gud, ble brukt imot sin hensikt, og vi får en verden som ikke er god (5). Dette var Gud forberedt på, og hadde allerede rettet skaperverket mot Guds plan, både i løsningen, frelsen, og i gjenopprettelsen, nyskapelsen (6). Men det er også viktig å understreke at dette bruddet får en direkte konsekvens. Døden er denne konsekvensen (7).
Den store kristne historie innebærer ikke bare å nevne bruddet med Guds vilje, men å bruke lengre tid på å vise oss hvordan dette påvirker hele virkeligheten vi lever i. Den bibelske historien er at vi igjen, og igjen, og igjen ser at det går galt når mennesket tar skjebnen sin i egne hender. Dette er en praktisk beskrivelse som viser at mennesket rett og slett ikke når opp. Vi er ikke gode nok. Guds standard er det perfekt gode, og som jeg pleier å utfordre når jeg reiser rundt og snakker om lignende ting: La oss ikke en gang legge til grunn «den perfekte standard» på det gode, hva nå enn det skulle være. La oss bare stille det slik; Selv etter din egen standard på hva som er rett og galt, klarer du å følge den til alle tider? De eneste jeg har møtt som svarer ja på dette, så langt, har vært folk som sier det på tull, eller med glimt i øyet. Alle innser at vi faller kort for hva som er det gode. Når kristne snakker om synd, er det dette vi snakker om (8). Når vi da husker at døden er konsekvensen for bruddet med Guds vilje, er det forhåpentligvis lett å forstå hva kristne mener når de sier at syndens lønn er døden (Rom 6,23).
Løsning – Frelse
Dersom dette var hele den store historia, ville det vært svært dårlige nyheter. Heldigvis viser det seg at Gud har skapt en verden med mer håp enn bare dette. Skapelsen var ikke bare et feilslått eksperiment, uten plan og intensjon; en katastrofe for Kjærligheten. Gud viste til en løsning allerede fra begynnelsen av. Løsningen er todelt, en løsning for mennesket, og en løsning for skaperverket, og disse sammenfaller i én løsning, men er gitt på to forskjellige tider.
Utfordringa her, er nettopp at Gud er nettopp god, kjærlig og rettferdig. Om det gale ikke får noen konsekvenser, er det lett å tenke at dette ikke er noen god løsning (9). Løsninga Gud har valgt på denne utfordringa, nemlig at vi alle sammen faller til kort for Guds vilje, óg at Gud ønsker en relasjon med oss, er at Han har sendt Jesus. Det er ikke alltid svaret er Jesus, men her ér svaret Jesus!
Jesus er Guds andre person, Sønnen, i treenigheten som har blitt en fysisk del av vår verden, og levd et liv som menneske. Ikke bare har Jesus levd et fullstendig liv som menneske, men Han har også gjort det på et slikt vis at hele livet til Jesus er etter Guds vilje. Jesus gjør altså ingen brudd mot Guds vilje, og Jesus fortjener dermed ikke konsekvensen av bruddet, nemlig døden. Allikevel får Jesus kjenne på konsekvensen, han blir nemlig uskyldig henrettet. Ikke bare er Jesus uskyldig i gudsbespottelsen som han blir anklaget for, han er faktisk helt uskyldig.
Når Jesus dør, skjer den dypeste urettferdighet. Gud selv, Sønnen, menneskesønnen, mennesket, Jesus, dør på korset; Han blir torturert til døde, tross at Han har levd et liv etter Guds vilje, og dermed ikke skal lønnes med døden. Vi leser også at Jesus gjør dette frivillig, Han sier motvillig la ikke min vilje skje, men din (Luk 22,42). Men mennesket Jesus er Gud. Han står i posisjon til å også, på godt, kjærlig og rettferdig vis, overvinne døden. Og det er nettopp hva Han gjør på den tredje dag (10).
Her kommer løsninga på problemet: Jesus overvinner døden, så Hans offer kan ta den lønnen du og jeg fortjener for at vi bryter med Guds vilje (11). Når Jesus selv overvinner døden, står Han plutselig i en posisjon, hvor Han har tatt en konsekvens (eller den konsekvensen) Han selv ikke fortjener. I sin posisjon som Sønnen, kan Han ta på seg den konsekvensen som vi fortjener. Da gjenstår det å ta imot den gaven som Sønnen tilgir, og det sier den store historia at er opp til deg. Du kan ta imot Jesu offer, og på det vis bli fri fra konsekvensene som burde ha rammet deg, og deretter kan du være i et evig liv hos Gud.
Gjenopprettelse – Nyskapelse
Men det ville vært feil å stanse historien der. For den bibelske historien fortsetter. Og vår historie fortsetter. Dette er Guds frelsesplan som har tredd inn i verden for omtrent 2000 år siden, men den er ikke fullstendig enda. I sin åpenbaring, snakker Gud også om et løfte framover. En verden som skal skapes på nytt. Det er der vi skal bli i all framtid (12). I denne verden vil det onde ikke være, og vi vil være i en grenseløs kjærlig relasjon til Gud. Vi vil selv være forandrede i denne verden, fordi slik vi er i dag, vil ikke passe inn i denne verden. For å være i denne verden, må vi ha blitt ikledd Sønnens natur, og vi vil derfor ikke lenger gjøre det onde (13). Det er konsekvensen av å ta imot den gaven Sønnen gir oss, når Han tar konsekvensene vi burde fått. I denne verden er Guds nærvær total, og vi vil befinne oss i Guds grenseløse kjærlighet, i det vi ellers gjør det som gir mening i evig tid framover (14)(15).
På dette viset oppfyller Gud hele sitt skaperverks intensjon, nemlig at Gud skaper ut av sin kjærlighet en verden med potensiale til nye kjærlighetsrelasjoner, hvor relasjonsbærerne ikke klarer den ultimate kjærlighet, men Gud strekker seg ned i verden, tar bolig iblant oss, lever som en av oss, men gjør det som det var ment til. Han får allikevel konsekvensen, døden, av å bryte med Guds vilje, og gjennom det overvinner døden, og står i en posisjon til å gi oss gaven av å kunne leve i en evig kjærlighetsrelasjon til Gud selv, ved at vi får ta del i Jesu natur, heller enn å ta konsekvensen av vår synd. Men siden Jesus tar konsekvensen, forblir Gud helt grunnleggende både kjærlig, god og rettferdig, samtidig som Han får utvide sin kjærlighetsrelasjon.
Dette er noe av det som for meg gjør at kristendommen skiller seg ut fra alle andre livssyn. Helheten som fungerer så godt, og det at kristendommen klarer å fastholde noen kvaliteter som i utgangspunktet kan fremstå som paradoksale på en måte som viser at det faktisk ikke egentlig er et paradoks. At Gud kan være både god og kjærlig, men samtidig også rettferdig og nådefull, uten å gå på kompromiss med noen av disse kvalitetene, nettopp fordi det onde faktisk tas et oppgjør med, ikke bare overfladisk, men helt grunnleggende.
For meg er dette en vakker og helhetlig historie, som jeg også tror er en sann beskrivelse av virkeligheten vi lever i.
Noen kjappe relaterte tanker, og svar på innvendinger:
Her samler jeg fotnotene fra teksten som er noe man kan lure på når man hører den store historia, men jeg tenker ingen av disse er avgjørende for å fortelle historia, evangeliet. Man kan fortelle denne sammenhengen helt uavhengig av hva man ellers tror om disse tingene, men det kan være man formulerer seg litt annerledes, eller vektlegger litt annerledes. Det er det selvsagt rom for.
(1) Aliens?
Noen undrer seg over dersom det finnes annet intelligent liv der ute i universet, trenger de å evangeliseres i Jesu navn? Jeg har ikke noe konkret svar på det, men jeg har noen tanker. Sønnen er i stand til, dersom han vil, å også inkarneres til andre livsformer, så det første spørsmålet vil være om Han har valgt å gjøre det på den andre planeten. Det er også et spørsmål om de er skapt i Guds bilde, eller ikke, og dersom de er slike vesener som er i stand til å ha en ekte kjærlighetsrelasjon (til Gud), tenker jeg at de er det. Den treenige, kjærlige Gud kan skape så mange vesener Han kan ha kjærlighet til, som han bare vil.
(Tilbake til Skapelse)
(2) Jordas alder?
Her vil noen veldig gjerne stille spørsmålet om jordas alder; Skapte Gud alt dette på seks dager, eller skjedde det over milliarder av år? Det er kanskje ikke et irrelevant spørsmål, men i denne sammenhengen tenker jeg at vi kan la det spørsmålet ligge, fordi alle måtene å se dette på, er kompatible med den store historia. Rekkefølgen er lik både i seksdagersnarrativet og milliardårsnarrativet, forskjellen er hvor god tid Gud hadde. Som Augustin påpekte i år 415, kunne universet like gjerne vært laget i et øyeblikk. Det kan Gud fint gjøre om han vil. (Kan også anbefale å lese kapittel 18 til 20 i samme bok [4 sider], Den bokstavelige forståelsen av første mosebok.)
(Tilbake til Skapelse)
(3) Trengs fri vilje for kjærlighet?
Aller først: Hva mener jeg med fri vilje? Jeg mener ikke en absolutt og fullstendig fri vilje, for eksempel. Vår psykologi, historie, biologi, teologi, og kultur er med på å prege hvilke valg vi både vurderer, og hvordan vi vurderer dem. Når jeg snakker om fri vilje i denne sammenhengen, mener jeg en minimal fri vilje, altså evnen til å gjøre noen genuine valg, som er påvirket av andre faktorer. Men for at viljen skal være fri, er det nok at du kan gjøre et valg med integritet i gjerningsøyeblikket. Jeg tenker på frie valg som større valg enn for eksempel hva du handler på butikken, og den typen frie valg man har interesse av, er for eksempel valg med en moralsk dimensjon.
Jeg pleier ofte bruke et bilde for å vise at nettopp det genuine valget er hva som viser at det er kjærlighet: Se for deg at du har fått deg en fantastisk kjæreste. Dere har oppholdt hverandre i flere måneder allerede, og dere trives svært godt sammen. Du sitter og spiser middag med dine foreldre, og faren din spør plutselig hvordan det går med deg og kjæresten din. Du rødmer, og svarer at noe helt fantastisk skjedde denne uka! Kjæresten din tok det store steget og sa: «Jeg elsker deg!». Du er helt fra deg av glede. Til dette svarer din far: «Ja, det var sannelig på tide, fordi jeg betaler da 10 000 kr måneden for at du skal ha kjæreste!». Da knuses hjertet ditt umiddelbart. Du tenker sannsynligvis at kjæresten din ikke egentlig elsker deg, det handler bare om å tilfredsstille betalingen. Du er bare en jobb.
Det er verdt å nevne, siden dette handler om innvendinger, at i teorien her, kan det hende at kjæresten din allikevel faktisk elsker deg, men det er i så fall på tross av betalingen, ikke på grunn av. Faktisk så er det akkurat dét som er poenget: Kjærligheten kan være der, men den er avhengig av at det er et valg som blir gjort.
(Tilbake til Fall)
(4) Historisk Adam og Eva?
Her vil noen si at det er veldig, veldig viktig om vi snakker om en konkret og historisk hendelse som er akkurat slik de første fire kapitlene av Første mosebok beskriver det, eller ikke. Jeg mener at det er sekundært, og la meg forklare hvorfor: La oss ta evolusjonsparadigmet helt seriøst. Det sier at mennesker er alle sammen utviklet fra et langt enklere liv. Det følger fra paradigmet at alle mennesker har et felles foreldrepar som alle stammer ifra (Hvis du mener det kan være noen ikke stammer fra disse to, så må du bare gå noen hakk bakover i leddene, så inkluderes alle). Samtidig er det også slik at vi ikke holder dyr moralsk ansvarlige for deres handlinger, imens vi holder mennesker moralsk ansvarlige. Dette er fordi vi ser at det er en moralsk forskjell på mennesker og andre dyr. Eller, skapt i Guds bilde. Når vi da snakker i et evolusjonsparadigme, har vi allikevel et første felles foreldrepar som er de første som er moralsk ansvarlige, og disse brøt også med moralen. Dette er hva vi kan kalle syndefallet. Det kan også være svært nærliggende å si at når skapningene er skapt i Guds bilde, er når menneskene først er skapt. Altså kan vi fortelle den store historia, også med et evolusjonsparadigme.
(Tilbake til Fall)
(5) Er kjærlighet verdt det?
Man kan stille seg spørsmålet om det var verdt det? Burde Gud skapt verden, hvis han visste at vi som skulle leve i relasjon med ham bare kom til å bryte den? Da tenker jeg det er to ting å ta tak i. Først om Gud visste det:
Det er litt sånn som dette, at hvis Gud visste at mennesket kom til å bryte med Guds vilje med en gang, ja, så må Han selvsagt også ha desto mer mulighet til å vite hva Han selv ønsker å gjøre med det. Det er nettopp her den store historia kommer inn. Siden Gud kan velge hvordan Han selv vil løse utfordringa, må han selvsagt også ha rom for dét. Hvis du mener Gud må ha visst at det ville skje et brudd, må du også følge opp med at Gud må ha visst at han vil gi en løsning og en gjenopprettelse.
Deretter om det er verdt det: Så siden Gud kan ha hatt hele planen sin i orden da han skapte, er spørsmålet videre om det var verdt det? Guds treenige natur er en kjærlighetsnatur. Kjærlighet er det aller høyeste gode. Siden det krever evnen til å velge relasjonen for å ha kjærlighet, må man også ta kostnaden, at man kan velge vekk relasjonen. Kjærlighet, og alt det gode, ser ut til å være noe som har en enorm egenverdi. Så spørsmålet er om det er verdt alle de dårlige konsekvensene som også synes å følge i verden vi lever i i dag. Det er et godt og viktig spørsmål, men også her blir det svært viktig å se i lys av hele bildet. Det gjør det enda vanskeligere, og lar seg lett låne bort til parodier som: «Med evig kjærlighet i enden, kan hva som helst av ondskap tillates nå.» I teorien, satt helt på spissen, så stemmer det. Men det synes ikke å være en slik verden vi faktisk lever i. Og det er altså også viktig å ha med. Vi lever i en verden hvor det gode og kjærlige er levende og aktivt, så selv om Gud i teorien kunne laget en verden uten noe godt i denne verden, og det allikevel kunne vært «verdt det», har Han ikke gjort det, i det minste.
(Tilbake til Fall)
(6) Har vi fri vilje, hvis Gud vet alt?
Dette spørsmålet er et stort teologisk spørsmål som blant annet innebærer hva «allvitenhet» egentlig betyr? Hva betyr det at Gud vet alt som vites kan? Først: Her finnes det tre teologiske posisjoner vi har funnet opp igjennom historien, og jeg tenker at på alle tre kan man ha fri vilje.
- Gud vet alt som kan vites, men framtiden er ikke en del av hva som kan vites.
Gud kan selvsagt vite hva Han selv velger å gjøre i framtiden, og det er jo heller ikke slik at Han er helt blind for hva som skjer om kort tid, Gud kjenner oss jo bedre enn vi kjenner oss selv. På dette synet er det ikke en gang en potensiell utfordring mellom Guds allvitenhet, og vår frie vilje. Gud vet ikke hvordan vi faktisk bruker vår evne til å velge, selv om Han selvsagt har den beste evnen til å vurdere hva du vil velge i forkant, og i så måte i alle praktiske hensyn i det minste vet den umiddelbare fremtid. Et alternativt syn her, er at Gud vet alt om framtiden, bortsett fra hvordan du velger å bruke din frie vilje. - Gud vet alt som kan vites, og framtiden ér en del av hva som kan vites.
Dette er på mange måter det klassiske synet, og det som gjør at mange utfordres på om fri vilje og allvitenhet er kompatibelt til å begynne med. Her er det verdt å nevne at det finnes både kristne som påpeker at man ikke har fri vilje i lys av Guds allvitenhet og allmakt, imens det mest vanlige er å si at vi allikevel har det. Dem som hevder vi har fri vilje på dette synet, pleier å påpeke at man fint kan ha fri vilje, selv om noen vet hva vi vil gjøre. Noens kunnskap om hva ens valg er, endrer ikke i hvor stor eller liten grad man har evnen til å velge. - Gud vet alt som kan vites, og alle framtider er en del av hva som kan vites.
På et vis kan man si at dette er «den mest allvitne» versjonen, hvor Gud ikke bare vet hva du kommer til å gjøre, men også alle andre ting du kunne ha valgt. Her finnes det versjoner hvor den faktiske tidslinjen framover ér fastsatt, men også at det ganske enkelt finnes et enormt spenn av mulige framtider, som når de nærmer seg nåtid, blir nærmere og nærmere hva som faktisk vil skje, imens det da bare finnes én fortid. Også her ser det ut som om den frie vilje nokså enkelt står seg ganske uproblematisk.
Et tankeeksperiment for å sjekke om kunnskap er til hinder for fri vilje:
Et klassisk tankeeksperiemnt som brukes i denne sammenheng, er at du kan se for deg at du jobber på en plass hvor du har jobbet lenge, og nå ønsker å gå opp i lønn. Du sier til en kollega av deg, at du skal gjøre det om en uke. Kollegaen din vet at du er til å stole på; når du sier du skal gjøre det, så kommer du til å gjøre det. Samtidig er kollegaen din også en god venn av sjefen, så han sier ifra til sjefen din i forkant, at du kommer til å komme og be om lønnsforhøyelse. Sjefen din er godt fornøyd med arbeidet du har gjort, og har allerede bestemt seg for at når du kommer, vil du få et positivt svar på forespørselen din. På ingen tidspunkt er det noe brudd med din frie vilje, selv om andre vet med sikkerhet at du vil velge å spørre. Det er samtidig også sånn at lønnsforhøyelsen starter først når du faktisk spør, så den er også avhengig av at du faktisk velger å gå bort og spør etter lønnsforhøyelsen for å tre i gang.
(Dette tankeeksperimentet kan gjerne også brukes i sammenhengen: Gir det mening å be, hvis Gud er allvitende?)
(Tilbake til Fall)
(7) Finnes død før Adam og Eva?
En av de store grunnene til at noen kristne mener evolusjonsteorien ikke stemmer, er at evolusjonsteorien fungerer gjennom død, og de samtidig vektlegger at døden kom kun igjennom Adam (1. Kor 21-22), at døden var en konsekvens av synden (Rom 5,12), og det er først etter at de spiser av treet, at de skal dø (1. Mos 2,16-17). Jeg skal ikke gå inn i en triade om dette, det kommer helt sikkert på et senere tidspunkt en gang. Men jeg vil si at kristne som holder til evolusjonsteorien har minst to måter å forholde seg til disse tekstene på.
Den første er å si at den typen død det egentlig snakkes om her, er enten menneskelig, eller moralsk død (Begge er mulige). Menneskelig død er strengt tatt å være ekstra nøye på hva som faktisk står i disse versene, da det konsekvent er mennesket som er subjektet for døden. Da er det også nærliggende å holde posisjonen om at mennesker blir til når Gud skaper dem i sitt bilde (4). En god grunn til å mene dette, ville for eksempel være at man vanskelig kan se for seg at alt liv var uten noen form for død, før syndefallet. Døde ikke marken i fruktene som ble spist av alle dyrene? Døde ikke biller som ble tråkket på? Døde ikke dyr som falt utenfor stup (eller ville de ikke ha dødd)?
En annen måte å møte det på, er å si at på samme måte som Jesu frelseverk virker også utenfor tid, eller før Jesus faktisk stod opp igjen (Hebr 11), der Jesus er andre Adam (Rom 5,12-21 og 1. Kor 15), fungerer også Adams syndeverk utenfor sin tid (Det er blitt kalt retrokausalt i visse kretser).
(Tilbake til Fall)
(8) Finnes synd, og hvor går grensa?
Det hender jeg møter mennesker som for eksempel sier ting som at synd bare er et religiøst konsept, eller at de selv aldri har syndet, fordi synd ikke finnes, eller lignende. For meg vitner dette først og fremst om en kommunikasjonsutfordring, mer enn noe annet. Det er nettopp fordi at jeg sjelden møter noen som sier dette fordi de mener at det ikke eksisterer noe rett og galt på noen måte i det hele tatt. Som regel er det nok for meg å bare forklare at om man er enig i at menneskene i denne verden, ikke er perfekte, ja, så har man allerede anerkjent at vi lever i en verden med synd, en fallen verden.
Så er det neste poenget her, at mange kan undre seg over hva en perfekt verden i det hele tatt ér. Det kommer vi tilbake til i nyskapelsen, men Jesus har allerede lagt lista for hvor grensa går. Når du bryter med det første og andre bud, ja, da begår du synd. Dersom du ikke elsker Gud med alt du ér, og elsker din neste som deg selv, når du ikke opp til Guds standard. Eller for å si det med Jesu ord:
Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus 22,34-40 (NB11)
Her er det lett å se at ingen når opp. Jesus utdyper dette mange ganger: «Elsk deres fiender» (Matt 5,44) og «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» (Matt 7,12). Disse poengene gjøres for å effektivt vise hvor relevant og sant fallet faktisk ér. Da er det lett å se at Paulus har et poeng når han sier at Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste (Rom 3,10).
(Tilbake til Fall)
(9) Kan ikke Gud bare tilgi alt det onde?
For noen vil det være naturlig å tenke at hvis Gud er så god og kjærlig, hvorfor kan Han ikke bare tilgi alt det onde? Men det er vanskelig å holde fast et helt gudsbilde som er både god, kjærlig óg rettferdig, dersom alt det onde ganske enkelt tilgis.
Det er altså særlig det rettferdige her som setter «kjepper i hjulene» på at dette skal være en god løsning. Dersom man ikke tenker Gud er rettferdig, kan man se for seg at Gud fint kan tilgi uten noen konsekvenser. Men det er altså noe ved rettferdighet som gjør at det onde bør få konsekvenser, det bør få et oppgjør.
Et annet godt poeng i denne sammenhengen, er at når vi selv skriker etter rettferdighet, fordi vi ser så mye urettferdighet i verden, ja, så ber vi jo faktisk om en dom og et oppgjør. At kristendommen har en løsning som både opprettholder det gode, kjærlige og det rettferdige, er en stor styrke til det store bildet. Det gjør at hele den store historia fungerer bedre, og er mer troverdig. Den reflekterer det livet vi opplever.
Er det nødvendig med et offer i det hele tatt?
Et svært nærliggende spørsmål er om Gud trengte et offer i det hele tatt, er også vanlig. Ved å faktisk gi et offer tas et reelt oppgjør med rettferdigheten, det onde får faktisk en konsekvens. Man kan på mange måter argumentere for at Det gamle testamentet bruker store deler av mosebøkene, og spredt rundt i resten av Det gamle testamentet, til å legge til rette for nettopp denne forståelsen hvor offeret for det onde må tas. Det uskyldige lammet ofres for menneskenes synder. Det ultimate offeret ville vært et uskyldig menneske, men det finner vi ikke. Så trer Gud selv inn i historien, som Jesus, og gir sitt eget liv.
Et lite apropos her, er at islam har denne forståelsen av Gud. Allah er en slik Gud som bare kan tilgi, uten noe oppgjør. For meg fremstår dette langt mer vilkårlig, og heller ikke spesielt godt. Nå forsterkes også vilkårligheten i islams forståelse her også ved at Allah kan velge å vektlegge de forskjellige syndene etter eget forgodtbefinnende. Men da er det også verdt å huske at Allah her ér den som faktisk står i en posisjon til å faktisk gjøre denne bedømmelsen, gitt hans allmakt og allvitenhet. Muslimer vil også si at Allah er rettferdig; de vil si det er slik rettferdighet ér, siden Allah er Den rettferdige. Min påstand er at kristne har et mer fyldig rettferdighetskonsept i sin treenige, selvoppofrende Gud
(Tilbake til Frelse)
(10) Er det et offer å gi opp ei helg?
En typisk meme man kan finne på nettet, er at Jesus ikke egentlig gjorde noe offer, fordi Han ga jo bare opp ei lita helg. Og om man teller timer, snakker vi sannsynligvis rundt 39 timer, ca 1,5 døgn (Ca klokka 15 fredag til ca 06 søndag). Det er et gøy retorisk poeng, men tar ikke inn over seg alvoret av det som skjedde, hvis kristendommen faktisk stemmer (som jo er premisset for innvendingen; til og med hvis det stemmer, er ikke offeret særlig stort). Da er det ikke bare et hvilket som helst menneske som ikke levde i noen timer (slik som for eksempel tilfellet var med Lasarus som var død i fire dager (Joh 11,1-44)), det er et faktisk og ordentlig, på alle måter, uskyldig menneske. Dette mennesket var også Gud.
I den apostoliske trosbekjennelsen sier vi at Jesus «fór ned til dødsriket» (Det underbygges typisk opp med feks Ef 4,9, Apg 2,24 og 1. Pet 3,18-19), en plass, uavhengig av hva det betyr, som Jesus ikke hørte til på. Og det er det prinsipielle her, ikke lengden, som er poenget. Sønnen, Jesus, som har levd et liv etter Guds vilje, skulle ikke hatt konsekvensen av å bryte med Guds vilje, nemlig døden. Så ethvert brudd på dette, uansett om det er 1 time, 36 timer, 3 døgn eller 1 måned, vil være «nok».
(Tilbake til Frelse)
(11) Hva er riktig frelsessyn?
Det finnes en god del forskjellige teorier om hvordan Jesu død på korset løser problemet med at vi selv fortjener konsekvensen av bruddet med Guds vilje, men nå står i en posisjon hvor vi kan leve en evighet med Gud. Her liker jeg William Lane Craigs syn på dette, som er å si at det er noe sant i de fleste av disse klassiske posisjonene, og siden alle har rot i noe bibelsk, må en helhetlig posisjon om Jesu frelse inneholde alle elementene. Han forklarer posisjonen sin mer her på ca 10 minutt. I den store historia tenker jeg at den fungerer selv om man har et spesifikt syn på frelse som utelukker de andre. Derfor legger jeg meg heller ikke opp i dette spørsmålet her. Det kan hende at du bør formulere deg litt annerledes på noen få punkter dersom du har et annet frelsessyn enn mitt, men den store historia endrer seg ikke.
(Tilbake til Frelse)
(12) Hvorfor ikke bare skape nyskapelsen med en gang?
For meg er dette et av de store spørsmålene, og kanskje det vanskeligste å gi et fullgodt svar på. Det er mange gode forslag til forskjellige typer svar, og jeg tenker at mange av dem kan være med på svaret om hvorfor ikke. Siden jeg selv ikke helt har funnet et svar jeg er helt tilfredsstilt med, skal jeg her kort skissere noen forskjellige svar.
For at vi skal kunne ha nyskapelsen ordentlig, må denne verden først eksistere.
Mange av disse svarene går over i hverandre, og dette blir på én måte en samlebetegnelse for de andre. Tanken her er at det er en eller flere kvaliteter ved denne verden, som er helt nødvendige for at den neste verden skal kunne gi mening. Under dette punktet vil jeg bare snakke generelt, ikke om kvaliteter spesifikt.
Tanken er at noen type opplevelser/hendelser i verden vi lever i i dag er helt nødvendige for at nyskapelsen skal få sin fulle prakt. Det kan åpenbart ikke være helt konkrete og spesifikke ting i hvert enkelt liv, siden alle liv er forskjellige, særlig gitt at noen liv ikke en gang rekker å bli født, imens andre liv har nærmere 100 år med stort sett behagelige opplevelser, og andre igjen har det motsatte. Det må altså i så fall være noen prinsipielle ting.
For min del er det litt vanskelig å se hvordan dette kan være sant, men innvendinga da er også strengt tatt av samme essens som spørsmålet stiller i utgangspunktet, nemlig at det er forholdsvis lett å se for seg at Gud kunne skapt de samme konsekvensene iboende i nyskapelsen. For eksempel, for å kunne verdsette kjærlighet, må man ha opplevd hat. Javel? For det første tror jeg ikke det er sant, og for det andre kunne vel Gud skapt oss på et slikt vis at vi hadde kunne ta inn over oss den fulle helhet av kjærlighet med en gang i den nye verden?
Det er først når vi har opplevd den vonde verden, at vi virkelig kan sette pris på den gode.
Dette er bare ett eksempel på en kvalitet som må til, som nevnt over kunne kjærlighet/hat også vært et slikt, og det er mange andre forslag. Det er noe å si for disse forslagene. Jeg klarer å skimte en mulighet til at det har en viss egenverdi å kjenne til motsatsen, for eksempel. Og det er heller ikke ubibelsk, der Jesus for eksempel påpeker at «Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» (Luk 7,47, les Luk 7,36-50) Men jeg må innrømme at jeg ikke følger argumentet helt til døra. Dersom man følger logikken helt ut, vil babyer være dem som setter minst pris på nyskapelsen, for eksempel, og det virker lite intuitivt for meg.
Vi må kunne ha et fritt valg om å delta i den nye skapelsen.
Svaret her er hakket mer prinsipielt, og legger til grunn en forståelse av frelsen som valget man gjør i møte med Sønnen i overgangen fra denne verden til den neste. Da vektlegger man at det er det frie valget man da tar, i å overgi seg til Gud, og si «la din vilje skje» heller enn «la min vilje skje», som er det viktige poenget som må til for at den neste verden skal fungere som Guds intensjon var. Jeg liker også dette svaret litt, fordi det har sentralt en egenverdi i valget i seg selv, som jeg i punkt (3) og (5) viser at er viktige og sentrale poeng for kjærligheten. Men jeg lurer på om dette også legger føringer for at vi i mindre grad, eller ikke, har noen fri vilje i etterlivet. I så fall følger jeg heller ikke det, som jeg forklarer i punkt (13).
Å gi opp å forstå kristendommen?
Noen vil nok innvende at dette er å gi opp det rasjonelle prosjektet, men min påstand er at det er nettopp dét det ikke er. Grunnen til det er flerfoldig.
Jeg tenker for det første ikke at det er slik at eneste livssynet man kan ha, er det hvor man har forstått absolutt alt selv. Det er smått utenkelig for meg at lille meg med mitt intellekt skal kunne fatte alle detaljer i hele virkeligheten slik den er.
For det andre tenker jeg også at jeg kan hvile i at jeg har så mange andre gode grunner til å tenke at Gud eksisterer, og kristendommen er sann, at jeg ikke lar dette spørsmålet felle hele mitt svært velfunderte livssyn i sin helhet (Og det gjelder særlig når jeg ser at det ser ut til å finnes flere forskjellige måter å potensielt møte utfordringa på). Jeg mener at å la noen små ting stå i veien for det store bildet, er nettopp å forlate det rasjonelle prosjektet, det er å ikke ta høyde for alle ting som taler for, i møte med det lille som taler imot.
For det tredje, og dette gjelder også det ondes problem, som jeg heller ikke mener er løst, selv om for eksempel den store historia har mye potensiale der, er dette myke motargumenter, i motsetning til svært mange av de vellykkede argumentene som framstår som harde argumenter. Det er mye mer vekt i argumentene for, enn utfordringene imot. For meg ville det blitt en klassisk tankefeil å la disse to felle resten, da det ville vært perfekte eksempler på «dette forstår jeg ikke, derfor er det ikke sant».
Det er først på grunn av fallet, at man trenger nyskapelsen
Svaret her er et svar av mer historisk natur, enn prinsipiell natur. Her er poenget at denne verden kunne vært det nyskapelsen vil være, men i lys av det faktum at mennesket ikke holdt seg til Guds vilje, så har Gud laget et nytt alternativ. For meg virker dette fallet imidlertid såpass uunngåelig at det vil gi Gud en langt mer overrasket rolle enn jeg er komfortabel med. Derfor tenker jeg at det gir mer mening om den store historia var der allerede fra starten av, heller enn at den kom som et motsvar til en historisk hendelse.
Den store historia er det som skal til, for at hele virkeligheten skal være genuint meningsfull.
På en måte minner dette svaret veldig om den typen svar jeg foretrekker ved det ondes problem, men jeg er usikker på om det klarer å bære like mye vekt i denne sammenhengen. Den store historia forklarer helheten på en veldig god måte, og viser, for meg, at det store kristne livssynet henger godt sammen. Men jeg vet ikke om det er godt nok til å svare på hvorfor Gud ikke bare kunne skapt den neste verden med en gang, og skapt oss rett inn dit.
(Tilbake til Nyskapelse)
(13) Fri vilje i nyskapelsen?
Spørsmålet om vi har fri vilje i nyskapelsen er også et interessant et, som ofte melder seg når jeg er rundt og prater. Her tenker jeg i utgangspunktet at begge deler er mulig, og kan passe med den store historia, men jeg lener nok selv at vi har en genuin fri vilje. Dersom vi ikke har fri vilje, er det fordi vi av vårt frie valg har valgt å ta imot Jesu gave, at vi ikler oss Hans natur, som gjør at vi blir lik nok ham, til å kunne leve liv etter Guds vilje i den nye skapelsen.
Personlig lener jeg allikevel at vi har fri vilje, men med samme premisset, nemlig at vi har ikledd oss Sønnens natur, og derfor har rom til å ha fri vilje, men på grunn av vår nye natur i Kristus, velger vi ganske enkelt ikke lenger de valgene som går imot Guds vilje. Jeg tenker allikevel at vi har en ganske stor bredde i mulige valg å gjøre, selv om vi konsekvent velger de moralsk gode valgene, fordi mange valg er ikke av en moralsk natur. Jeg tenker vi har rom til å spille både håndball og fotball i nyskapelsen, og å ha forskjellige interesser; vi er oss selv i enda større grad der, enn vi klarer å være her, nettopp fordi vi ikke lenger lever under syndens lenker.
(Tilbake til Nyskapelse)
(14) Hvordan vil himmelen være?
Det er sagt mye om hvordan himmelen, eller nyskapelsen, kommer til å være. Jeg er blitt overbevist om at på ett nivå, minner den neste verden veldig om vår verden i dag. Det er på en fysisk planet, jorda, som er skapt på ny, og nå ikke reflekterer det bruddet med Guds intensjon som vår verden i dag gjør. Jeg tenker samtidig at det i utgangspunktet er relativt sekundært akkurat hvordan etterlivet vårt vil være, særlig siden det er nokså begrenset hvor konkret informasjon vi får bra Bibelen om denne tiden. Det kan være vanskelig å vite hva som er billedspråk og hva som ikke er det, for eksempel. Men at det vil være et fantastisk sted, hvor hver en tåre blir tørket (som strengt tatt også ser ut til å implisere at man kan grine, men vil bli trøstet; kanskje er det mulig å slå seg, men helbredelsen vil være lett tilgjengelig?), det skal ikke være død, sorg, skrik eller smerte (Åp 21,3-4), og akkurat hvordan dette faktisk ser ut i praksis, tenker jeg er sekundært, og går sannsynligvis ikke an å kommunisere klart og tydelig på vårt språk med våre erfaringer i dag.
(15) Det er jo meningsløst å leve evig!
Noen vil også typisk påpeke at det vil være meningsløst å leve et evig liv, og kan for eksempel si i samme sammenheng at det er det at vi skal dø som gjør livet vårt meningsfullt i dag. Da må vi faktisk verdsette tiden vi har. Noen vil også da si at den som er uenig i dette, ganske enkelt ikke har reflektert ordentlig over hvor utrolig lenge (meningsløst lenge!) en evighet er. Til dette tenker jeg at det er flere ting man kan svare. Det ene er at døden i seg selv i liten grad gjør at noe er meningsfullt. Det gjør kanskje at man prioriterer annerledes, men det gjør i liten grad at noe blir meningsfullt av den grunn. Jeg sympatiserer med for eksempel Einar Duenger Bøhns tanke om at det som gjør noe meningsfullt er forbedring. Men jeg mener samtidig at i et kristent perspektiv er det ufullstendig. Vel så meningsfullt er kjærlighet i seg selv.
Jeg mener at når vi spør om hva meningen med livet er, tenker jeg det kan oppsummeres i skapelsesberetninga og i det dobbelte kjærlighetsbud, slik som dette: Vi er skapt til å leve i relasjon til skaperverket, i relasjon til hverandre, i relasjon til oss selv, og aller mest i relasjon til Gud. Dette er den sanne kjærlighetsrelasjon, og den kjærligheten vi er skapt til, kan vi velte oss i i nyskapelsen, og det er meningsfullt i seg selv, og noe vi kan gjøre til evig tid, uten at man går lei, eller noe slikt. Det er ikke en undervurdering av evigheten, men en sann vurdering av Guds uendelige kjærlighet.
(Tilbake til Nyskapelse)
Femminutters oppsummering av den store kristne historia
BEGYNNELSEN
I begynnelsen skapte vår treenige Gud alt. Gud eksisterte før alt, og i sin treenighet var han også fullkommen kjærlighet. Men Gud valgte allikevel å skape en verden med skapninger Han kunne ha en kjærlig relasjon til. Disse skapningene er dem Han skaper i sitt bilde.
BRUDDET
For at Gud skulle kunne ha den kjærlige relasjonen, skapte han oss med fri vilje, altså evnen til å velge å leve etter Guds vilje, eller å la være. Men det som skjer er at skapningene i Guds bilde, så fort de får muligheten, velger å gjøre imot Guds vilje, og det skjer et brudd med Guds intensjon med verden. Bruddet får en direkte konsekvens, døden.
Vi ser igjen og igjen at når mennesket overlates til egen vilje, så bryter de alle med Guds vilje, og det inkluderer både meg og deg. Vi når ganske enkelt ikke opp til Guds gode vilje. Ja, selv etter egen standard bryter vi den.
LØSNINGA
De gode nyhetene er imidlertid at Gud hadde en plan. Gud selv, andre person i treenigheten, Sønnen, tar del i verden, blir et menneske, og lever et liv etter Guds egen vilje, et liv som når opp til Guds standard. Tross dette, blir Jesus Kristus henretta. Sønnen får smake døden, tross at Han var uskyldig. Ikke bare var Han uskyldig i blasfemien Han ble drept for, men Han var helt uskyldig. Siden Jesus også var både Gud og uskyldig i sitt levde liv, kunne Sønnen overvinne døden, og med det kan Sønnen ta på seg også konsekvensen for våre brudd med Guds vilje. På denne måten tar Gud et ekte oppgjør med det onde, også det i oss, på en nådefull og rettferdig måte.
GJENOPPRETTELSE
Når Sønnen tilbyr oss denne gaven, kan vi ta den imot mot at vi også ikler oss Jesu natur, vår vilje blir som Hans. Det er sånn vi kan leve et evig liv i en kjærlighetsrelasjon med hele universets Skaper, slik at når Gud skaper verden på nytt, kan vi være i den verden uten at det igjen skjer et brudd med Guds vilje. Det vil være en verden uten død, smerte og skrik, og hver en tåre skal tørkes. Dette er hele Guds store bilde, hvor Gud forblir både kjærlig, god, men også rettferdig og nådefull måte. Dette er hva jeg mener skiller det kristne livssynet fra alle andre; nettopp på grunn av Jesu offer og nyskapelsen, forblir Gud egenskaper som alle synes å være gode, men som er vanskelig å se hvordan man skulle kunne oppfylle alle til det ytterste, men den kristne historia, hele historia, gjør dette.
Ettminuttsversjon av den store historia – Heisversjonen
Jeg tror på en Skapergud som eksisterte før tiden, og ut av sin kjærlighet skapte Han hele vår verden og alt i den. Men verden vi lever i i dag er et brudd mellom verden slik Gud ville den skulle være, og slik den ér. For at vi skulle kunne elske Gud i retur, fikk vi evnen til å velge, og å velge vekk Gud, og i våre liv velger vi hver dag å ikke gjøre Guds vilje. Men når vi velger vekk Gud, er også konsekvensen for dette døden.
Men heldigvis visste Gud at det ville skje, og derfor hadde Gud allerede lagt en plan om at Han selv skulle ta del i verden vår, som Jesus, og da levde Han et liv etter Guds vilje. Allikevel ble Jesus drept, en urettferdig død, ikke bare fordi Han var uskyldig i det Han ble anklaget for, men fordi Jesus var helt uskyldig. Fordi Jesus er Gud, kunne Han dermed overvinne døden, og når Han hadde tatt på seg den konsekvensen, står Han i posisjon som Gud til å ta den konsekvensen vi selv fortjener for brudd på Guds vilje. Jeg tror at hvis du lar Jesu vilje skje, heller enn din egen, vil du kunne være i et evig liv sammen med Gud, hvor kjærligheten og det gode er utømmelig.
Apologikk 