Prosessen og argumentet fra ateisme til deisme

For meg var det en lang prosess, først og fremst intellektuell. Jeg kommer ikke fra en familie med kristendom (eller noen annen religiøs holdning). Jeg ble utfordret av en kristen da jeg var 18 år på begynnelsen av universet. Etter mye diskusjon kom jeg fram til at han sannsynligvis ikke visste hvordan teorien virkelig var, eller noe slikt. Så jeg begynte å undersøke selv.

Jeg kom fram til at i bunn og grunn står det filosofiske problemet igjen: Hvordan begynte det hele? Slik jeg ser det, kan det puttes i fire forskjellige kategorier: Enten var det faktisk ingenting, altså et filosofisk ingenting, ikke «det kommer an på hva man mener med ingenting»-ingenting, og så ut av dette faktiske ingenting, kom «noe». Eller så var det noe fysisk som eksisterte «før» Big Bang, og dette fysiske har alltid eksistert, og har ingen begynnelse i det hele tatt. Dette fysiske har enten alltid vært i bevegelse (hva enn dette fysiske da er, men med bevegelse menes et minimum av typen elektroner beveger seg, kvantefelt innehar bevegelser, o.l. selv om det sannsynligvis ikke var likt, men prinsippet står), eller så har det alltid vært stillestående, «før» det begynte å «bevege på seg». Det siste alternativet er at noe ikke-fysisk har eksistert utenfor/»før» det fysiske. Dette må da per definisjon (for at det skal ha en forklaringskraft i det hele tatt) være i stand til å produsere/sette i gang det fysiske.
Så kort oppsummert kom jeg fram til disse fire alternativene:
1. Ingenting var «før», men «noe» eksisterer nå.
2. «Noe fysisk» har eksistert hele tiden, og «før» Big Bang, var «noe fysisk» i bevegelse.
3. «Noe fysisk» har eksistert hele tiden, og «før» Big Bang, var det ingen bevegelse i «noe fysisk».
4. «Noe ikke-fysisk» har eksistert hele tiden, og «før» Big Bang, var «noe ikke-fysisk» i stand til å produsere/sette i gang «noe»

Når jeg vurderte disse alternativene, var det ikke fordi jeg ikke forstod, og derfor bare «måtte» sette inn Gud, men nettopp for at jeg ikke bare må si «Jommen… Det er ikke sikkert at verden forholder seg til logikk», som gjorde at jeg endte på en posisjon som sa at «noe ikke-fysisk som er i stand til å sette i gang Big Bang», eksisterer. Det er klart, noen er klare til å forlate logikk for å forsvare at det ikke skal være noen slik entitet, og det er i og for seg OK, men det er i hvert fall det motsatte av et bevis imot eksistensen av denne eventuelle entiteten.

Resonnementet mitt var omtrent som følger: Alt. 1: At «noe» eksisterer etter ingenting, er ikke bare umulig, men logisk umulig. (Keep in mind, dette er faktisk, virkelig ingenting, ikke «ingenting», slik feks Krauss bruker ordet, som vil havne i nr. 2 (evt 3))

Alt. 3: Dette er egentlig akkurat like ulogisk som Alt. 1, i og med at det vil være snakk om at det faktisk, helt reelt er ingen form for bevegelse i det hele tatt, og plutselig begynner bevegelsen «ut av intet».

Alt. 2: Dette var i grunnen det alternativet jeg mente var mest sannsynlig da jeg begynte å tenke på det. Dette gir mulighet til å si at det er en prosess vi bare ikke forstår, og at det er noe vi eventuelt finner ut av (og om ikke, så gjør ikke det noe heller). Det er i denne kategorien de aller, aller fleste modellene vi har for hvordan det muligens kan gi mening, havner (som multivers, oscillerende univers og Carroll-Chen-modellen).

I alt. 2 vil jeg si at problemet ikke lenger er direkte logisk umulighet, men dypere filosofisk problem (grunnen til at jeg skiller dem, er fordi selv om det er logikk i det «filosofiske problemet», er det ikke like åpenbart som alt. 1 og 3.).

Hvis det er bevegelse i det fysiske, betyr det i konsekvens at tid eksisterer (uavhengig av om du holder til A- eller B-teori av tid). I og med at alt. 2 bygger på nettopp at denne perioden «før» Big Bang må ha vært uendelig lenge (og igjen… faktisk uendelig, ikke bare «dette kan vi se for oss har skjedd i en lang periode»).

Problemet med uendelig lenge, er at det kommer en del reelle problemet ut av det. Blant annet må «noe» ha beveget seg så lenge, at alle tenkelige muligheter allerede har skjedd, som for eksempel det som skjedde for at Big Bang skjedde. (Dette kan unngås ved å si at det bare var et sett med «bevegelser» som skjedde, altså noen gjentatte bevegelser som går om og om igjen, men da får man basically problemstillingen i alt. 3)

En annen konsekvens av det uendelige er at siden vi snakker om noe rent fysisk, er det også mekanisk, og noe mekanisk må ha noe som forårsaket det. Å si at «slik har det bare fortsatt» er, om ikke intellektuelt uærlig, så i det aller minste å bare svare «jommen, sånn er det bare», uten noen videre begrunnelse. Det er kanskje ikke logisk umulig i seg selv, men det er i hvert fall helt klart å gi opp intellektuell integritet. Dersom dette var det eneste alternativet som stod igjen, og det ikke ellers hadde vært noen andre logiske muligheter, eller kun helt sidestilte alternativer, ville dette imidlertid vært et svar som «bare» innebar at vi også måtte innse at virkeligheten i dette punktet er fullstendig umulig å vite noe om. Vi kunne teoretisk, hypotetisk, si noe om «før» Big Bang, men ikke om denne perioden som faktisk ér uendelig (den vil blant annet, paradoksalt nok, inneholde denne virkeligheten vi opplever nå, uendelig mange ganger også, i tillegg til en virkelighet hvor jeg skriver enda en skrivefeil i dette innlegget, uendelig ganger (forutsatt at det er teoretisk mulig at en slik verden eksisterer).

Så… Alternativ to innebærer paradokser, i det aller minste. Det mener jeg at usannsynliggjør alternativet, men jeg er ikke helt sikker på om det logisk umuliggjør det. Grunnen til det, er i hovedsak fordi dersom det ikke hadde vært noen andre logisk mulige alternativer, ville jeg ansett det som det klart beste av dem, selv om jeg nok hadde gjort alt jeg kunne for å finne et annet alternativ som var «mer» logisk mulig. Dersom dette ikke var mulig å finne, ville man bare ha måttet innfinne seg i at det var alternativet… Tror jeg. Men igjen, jeg kan heller ikke se for meg at det siste logisk mulige alternativet, ikke eksisterer, i og med at det er et logisk mulig alternativ….

Så til alternativ 4. Dette er også et alternativ som er vanskelig å forstå, men det har muligheten til å ikke innebære paradokser.

«Noe ikke-fysisk» eksisterer «før» Big Bang. For at dette i det hele tatt skal være i stand til å være en forklaringskraft i noen som helst grad, må dette ikke-fysiske være kapabel til å faktisk gjøre at Big Bang skjer. For at det ikke skal rammes av det mekaniske paradokset nevnt ovenfor, er det også nødt til å være ikke-mekanisk. En måte det kan være tilfelle på, er om «noe ikke-fysisk» er i stand til å «velge» å gjøre at Big Bang skjer. «Noe ikke-fysisk» må altså i det aller minste være i stand til å gjøre noen valg som er ikke-mekaiske, og ett av de valgene som er disponible for «noe ikke-fysisk» er Big Bang.

Det må altså være «noe ikke-fysisk», som er i stand til å sette i gang, og i stand til å gjøre valget om å sette i gang. «Noe ikke-fysisk» må også være enten «uendelig tid» eller «utenfor tid». Alle disse er helt nødvendige karakteristikker av denne entiteten for at den skal ha noen som helst forklaringskraft, i det hele tatt, og for å unngå paradokser.

Dette gjør altså alternativ 4 til det beste alternativet. Det mest rasjonelle alternativet. For meg på dette punktet i livet, bekreftet ikke at kristendom var sant, på noen som helst måte. For meg ble dette «noe ikke-fysisk» bare en ekstra fakta, men relativt irrelevant, på samme måte som det jo er fakta at jeg har 32 tipp-tipp-tippoldefedre, det bare påvirker ikke meg og mitt liv på noe vis.

Personlig for meg på det tidspunktet gikk jeg med på at dette konseptet var det samme som hva kristne kaller Gud, og jeg kalte også dette «noe ikke-fysisk» for Gud, uten å tillegge dette noen særlige av de andre karakteristikkene som kristne tillegger Gud. For eksempel var det kjempetydelig for meg at «Gud» ikke brydde seg døtten om hva som skjer på jorda. Og hvis han gjorde det, var han i hvert fall ikke god, noe som selvfølgelig også var fullt mulig.

Jeg så også på «Gud» som en mulig forklaring på noen enkeltting til, som for eksempel kunne det være at «Gud» hadde skapt livet, eller det kunne være at det gikk av seg selv, men *om* det også skulle vise seg å faktisk være et uløselig problem (noe jeg hverken nå, eller da, tror), så ville «Gud» være en eventuell løsning, i og med at «Gud» var i stand til, og hadde, gjort at universet eksisterte. Men det var selvfølgelig ingen vits å dra «Gud» inn i bildet før det var bekreftet at dette var et lignende problem som ved universet.

Imidlertid er det verdt å nevne at jeg på dette tidspunktet, etter denne prosessen, syntes det ga mening å støtte seg opp under de kristne verdier. Det gjorde at jeg for enkelthetens skyld fant på å kalle meg «filosofisk kristen». Med det tok jeg avstand fra sånn «Jesus-prat» og «Bibel-vrøvl», men at jeg trodde på en Gud som hadde skapt verden, og jeg hadde mange av de kristne verdiene. Hadde jeg vært mer bevisst på begrepet «Deisme», som jeg nå velger å kalle den perioden i ettertid, ville jeg sannsynligvis brukt det begrepet.
Jeg trodde blant annet ikke at Jesus eksisterte som reell historisk person på dette tidspunktet, og alle religioner som anerkjente en skaper, var jo like sanne, og sånn.

Reklamer

En kommentar om “Prosessen og argumentet fra ateisme til deisme

  1. Tilbaketråkk: Leif Reves spekulative trosforsvar | Religioner.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s